Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
206 Victor Hugo
vanlige plassen uten å vite hvorfor. Når han kom dit
rørte han sig ikke mere. Hver morgen tok han på sig
nyklærne og kom ikke tilbake, og næste dagen gjorde
han likeens. Hun var avgjort vidunderlig skjønn. Det
eneste en kunde ha å si som lignet kritikk, var motset*
ningen mellem blikket som var litt sørgmodig og smilet
som var muntert, noget som til visse tider gjorde det fine
ansiktet underlig uten at det mistet sin ynde.
V
En av de siste dagene i den andre uken, satt Marius
på benken som vanlig, mens han hadde en apen bok i
hånden, men han hadde ikke vendt et blad på to timer.
Plutselig skjedde noget nederst i havegangen. Hvit og
datteren hadde reist sig fra benken, datteren hadde tatt
farens arm og begge to gikk langsomt bortover gangen
mot det stedet der Marius satt. Marius lukket boken,
åpnet den så igjen og prøvde å lese. Han skalv. Han
var som fra sig seiv, han ønsket han var vakker og at
han hadde æreslegionen. Lyden av skrittene kom nær*
mere. Han bilte sig inn at Hvit så ergerlig på ham.
«Vil han snakke til mig,» tenkte han. Han bøide hodet
Da han så op igjen, var de like ved siden av ham. Den
unge piken gikk forbi og med det samme så hun på ham.
Hun så på ham med et mildt, tankefullt blikk som fikk
Marius til å skjelve fra hode til fot. Han hadde en følelse
av at hun låstet ham fordi han ikke hadde kommet bort
til henne og at hun sa til ham: «Det er mig som
kommer.» Marius var som blendet av disse strålende
dype øinene. Det suste i hjernen på ham. Hun hadde
kommet til ham. For en fryd! Og som hun hadde sett
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
