- Project Runeberg -  De elendige / II /
224

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

224 Victor Hugo
mor Balizard, forfatteren Genflot, den gamle skuespille*
ren Fabantou, het alle fire Jondrette, hvis da Jondrette
virkelig seiv het Jondrette.
Tross Marius hadde bodd temmelig lenge der i rønnen,
hadde han sjelden skimtet de andre som bodde der; han
hadde møtt dem, men så optatt av egne tanker som han
var, så han dem ikke, de hadde bare vært som skygge*
billeder for ham. Derfor hadde han ikke kjent igjen
Jondrettedøtrene om aftenen på bulevarden og seiv nu
da hun stod der i værelset, hadde han gjennem motvilje
og medynk bare et vagt minne om å ha sett henne ett
eller annet sted.
Men nu stod alt klart for ham. Han skjønte at naboen,
Jondrette, levde av å nytte ut godgjørende menneskers
barmhjertighet, at han skaffet sig adressene på og skrev
brever til folk han mente hadde penger og var gavmilde,
og sendte døtrene sine avsted med dem. Han spilte med
skjebnen og de var innsatsen. Marius skjønte også, ut
fra det at de flyktet kvelden før, av at de var så for*
pustet, så redde og av de slengordene han hadde hørt, at
disse ulykkelige også hadde andre, dunkle yrker, og at
alt sammen hadde ført med sig at disse to stakkars vese*
ner som hverken var barn, ungdom eller voksne, var blitt
en slags ukyske og uskyldige misfostre, skapt av ulykken.
Mens Marius så på den unge pike med undring og sorg,
gikk hun omkring med spøkelsesaktig dristighet. Hun
brydde sig ikke om at hun var naken. Av og til gled den
fillete serken like ned til livet på henne. Hun flyttet på
stolene, rotet i toalettsakene på kommoden, tok på klærne
hans og snuste i krokene. «Hallo!» sa hun, «De har et
speil!» Så nynnet hun, akkurat som om hun hadde vært
alene, nogen vaudevillestubber, nogen kåte omkvg| som
den hese stemmen gjorde uhyggelige. Under denne dri*

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:29 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/2/0228.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free