Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Victor Hugo
242
venner,» sa han. «Klokken seks?» spurte Jondrette.
«Klokken seks presis.» Med det samme fikk den eldste
datteren se frakken som lå på stolen: «De glemmer kap*
pen,» sa hun. Jondrette sendte datteren et rasende
blikk ledsaget av en fryktelig skuldertrekning. Hvit
vendte sig og svarte med et smil: «Jeg har ikke glemt den,
jeg lar den bli igjen.» «Å, min beskytter,» sa Jondrette,
«min edle velgjører, jeg får tårer i øinene. La mig få
følge Dem ned til vognen.» «Hvis De vil gå ut, så ta
kappen på,» sa Hvit. «Det er virkelig meget koldt.»
Jondrette lot sig ikke det si to ganger. Han tok raskt
den brune kappen på sig og så gikk de alle tre ut, Jon?
drette foran de to fremmede.
X
Marius hadde ikke gått glipp av noget av alt som hadde
skjedd, og likevel hadde han i virkeligheten ikke sett
noget. Han hadde stirret på den unge piken hele tiden
og hadde vært i den slags ørske som ophever alle legem*
lige følelser og samler hele sjelen omkring ett punkt. Han
så, ikke på den unge piken, men på den lysglansen som var
klædd i silkekåpe og fløielshatt. Om Sirius hadde kom*
met inn i værelset, hadde han ikke kunnet bli mere
blendet.
Mens den unge piken åpnet pakken, foldet ut klærne
og teppene, vennlig spurte ut den syke moren og den
lille som var såret, voktet Marius alt hun gjorde og prøvde
å høre det hun sa. Han kjente øinene, pannen, skjønn*
heten, skikkelsen, gangen, men ikke stemmen. Han trodde
at han engang hadde hørt nogen ord av henne i Luxem*
bourghaven, men var ikke absolutt viss på det. Han vilde
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
