- Project Runeberg -  De elendige / II /
267

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

De elendige 267
åpenhet og dristighet. Han sa: «Undskyld, hvad var det
De sa, herr Fabantou?» «Jo, kjære velgjerer,» sa Jons
drette mens han lente sig mot bordet og stirret på Hvit.
«Jeg sa at jeg hadde et maleri å seige.»
Det lød en svak støi borte fra døren. Enda en mann
kom inn og såtte sig på sengen. Som den første hadde
også han nakne armer og sotsvertet ansikt. Tross at
denne mannen bokstavelig talt snek sig inn i værelset,
kunde det ikke skje uten at Hvit la merke til det. «Bry
Dem ikke om ham,» sa Jondrette. «Det er husets folk.
Jeg sier at jeg har tilbake et maleri, et verdifullt maleri.
Se her!» Han reiste sig, gikk bort til veggen der den
rammen stod, som før er nevnt. Han vendte den. Det
lignet virkelig et maleri! Jondrette stod imidlertid foran
det så Marius ikke kunde se det ordentlig. Men så meget
så han, at det var noget fælt smøreri, en slags skikkelse
malt med skrikende, grelle farver som på markeds*
plakater.
«Hvad er det?» spurte Hvit. «Et mesterstykke, et
maleri av høit verd. Jeg holder like meget av det som jeg
holder av døtrene mine, det rummer minner! men jeg har
lovt Dem det, og jeg tar ikke løftet tilbake; jeg er så
ulykkelig stillet at jeg må skille mig av med det.»
Enten det nu var tilfeldig, eller fordi Hvit tok til å bli
mistenksom, kiket han iallfall bak sig mens han under*
søkte billedet. Nu var det fire menn inne, tre som satt
på sengen, og en stod ved døren, alle med nakne armer,
urørlige og med svertede ansikter. Den ene av de tre
som satt på sengen, lente sig mot veggen, med lukkede
øine som om han sov. Han var gammel; det hvite
håret mot det sorte ansiktet virket uhyggelig. De to
andre så unge ut. Den ene var skjegget, den andre langs
håret. Ikke nogen av dem hadde sko på benene; de som

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:29 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/2/0271.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free