Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
352 Victor Hugo
jeg skulde tro det kan få en til å bli redd. Kan De tenke
Dem å se mannfolk komme inn på værelset til Dem og
si: «Ti stille», og som så gir sig til å skjære halsen over
på Dem. Det er slett ikke det å dø; dø skal vi alle, men
det er det motbydelige å føle at denslags folk tar på en.
Og kanskje er knivene deres dårlig slipt også. Store
Gud!» «Ti stille da,» sa Cosette. «Lukk godt over alt.»
Cosette var blitt skremt av det dramaet Toussaint
hadde laget sammen, at hun ikke engang torde si: «Gå
og se på den stenen som er blitt lagt på benken.» Hun
var redd for å åpne havedorene igjen. Mannfoikene kunde
jo komme inn. Hun lot omhyggelig lukke alle dører og
vinduer, og lot Toussaint se over huset fra kjeller til
loft, lukket sig så inne på værelset sitt, trakk skaten for,
kiket under sengen, la sig og sov dårlig. Hele natten
så hun en sten stort som et fjell og fullt av huler.
I solrenningen det særegne ved solrenningen er
at den får oss til å le av all natteskrekk, og latteren
er hjerteligere dess reddere en har vært i solrennin*
gen våknet Cosette, så på natteskrekken som et mareritt
og sa til sig seiv: «Men hvad er det jeg tenker på? Det er
med dette som med skrittene jeg trodde jeg hørte og
med skyggen av skorstenspipen. Holder jeg på å bli en
reddhare?» Solen som trengte gjennem sprekken i
skoddene og farvet damaskgardinene røde, gjorde henne
i den grad rolig at alt det svant fra tankene, seiv stenen.
«Det var naturligvis ikke mere nogen sten på benken,
enn det var nogen mann med rund hatt i haven. Jeg
har drømt om den stenen som om alt det andre.» Hun
klædde på sig, gikk ned i haven, løp bort til benken og
følte at hun koldsvettet. Stenen lå der. Men angsten varte
bare et øieblikk. Det som om aftenen skaper skrekk,
vekker nysgjerrighet om dagen. «Pytt,» sa hun, «la oss
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
