- Project Runeberg -  De elendige / II /
362

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Victor Hugo
362
Forleden aften stod jeg like bak Dem, så vendte De
Dem rundt, og da flyktet jeg. Engang hørte jeg at De
sang. Jeg var lykkelig. Det gjor vel ikke Dem noget
at jeg hørte Dem synge tvers gjennem vinduslemmene?
Det kan da ikke gjøre Dem noget. Nei, ikke sant? De
er min gode engel, ser De, la mig få lov til å komme
hit av og til. Jeg tror jeg snart kommer til å dø. Hvis
De visste! Jeg tilber Dem, gjør jeg. Tilgi mig at jeg
taler til Dem, jeg vet ikke seiv hvad jeg sier til Dem,
jeg ergrer Dem kanskje? Er det så at jeg ergrer Dem?»
«Å mor!» sa hun og hun sank sammen som om hun
skulde dø.
Han grep henne, hun falt, han tok henne i armene og
trykket henne fast inn til sig uten å vite hvad han gjorde.
Han holdt henne oppe mens han seiv vaklet. Det var
som om han hadde hodet fullt av røk; det gikk lyn for
øinene på ham, alle tanker svant; det var som om han
utøvet en hellig handling og at han dog øvet en van*
helligelse. Han hadde forresten ikke den minste attrå efter
denne strålende kvinne som han følte mot brystet. Han
var helt vekk av kjærlighet.
Hun tok den ene hånden hans og Ia den mot hjertet.
Han følte papiret som lå der og stammet: «De elsker
mig altså?» Hun svarte med en stemme så lav at den
ikke var annet enn et pust en knapt kunde høre: «Ti
still, du vet det jo!» Og hun skjulte sitt rødmende ansikt
ved den kry og øre unge mannens skulder. Han sank
ned på benken; og hun ved siden av ham. De fant ikke
ord. Stjernene blinket frem. Hvorledes gikk det til at
lebene møttes? Hvorledes går det til at fuglen synger,
at sneen faller, at rosen åpner sig, at mai måned sprin*
ger ut, at morgenrøden lyser bak de sorte trærne på
åstoppene? Et kyss, det var alt.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:29 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/2/0366.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free