- Project Runeberg -  De elendige / II /
363

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

De elendige 363
Begge skalv, og de så på hverandre gjennem mørket
med strålende ørne. De følte hverken at natten var kjø*
lig, stenen kold, jorden fuktig eller gresset dugget, de så
på hverandre og hjertene var fylt av tanker. De hadde
tatt hverandre i hånden uten å vite det. Hun spurte
ham ikke, hun tenkte ikke engang på å spørre ham om
hvilken vei han hadde kommet inn i haven. Det var
likeså enkelt som at han var der. Av og til støtte
Marius’ kne mot Cosettes kne, og begge skalv. Av og
til stammet Cosette frem et ord. Sjelen skalv på hennes
leber som en duggdråpe på en blomst.
Litt efter litt kom de i snakk. Tale fulgte på taus*
het som vil si overfylte hjerter. Natten var klar og skjønn
over hodene på dem. De to vesener som var rene som
ånder, sa hverandre alt, talte om drømmer, gledesrus,
stråleglede, innbilninger, motløshet, hvorledes de hadde
tilbedt hverandre på avstand, hvorledes de hadde lenga
tet og om fortvilelsen da de ikke lenger fikk se hver*
andre. Med en åpenhjertig fortrolighet som ikke kunde
bli større, betrodde de hverandre de mest skjulte hem*
meligheter. De fortalte med troskyldig tillit om sine
innbilninger, alt det som kjærlighet, ungdom og det de
hadde igjen av barnslighet, fikk dem til å tenke. De to
hjerter utøste sig i hverandre, så at efter en times for*
løp var det den unge mannen som hadde den unge pikens
sjel og den unge piken som hadde den unge mannens
sjel. De gjennemtrengte hverandre, dåret hverandre,
blendet hverandre.
Da de var ferdige, da de hadde sagt hverandre alt, la
hun hodet mot hans skulder og spurte: «Hvad heter du?»
«Jeg heter Marius,» sa han. «Og du?» «Jeg heter
Cosette.»

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:29 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/2/0367.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free