- Project Runeberg -  De elendige / II /
413

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

De elendige 413
flate, svake brystet. Så sa hun: «Jeg trenger bare å
skrike så kommer folk.»
Thénardier sa blidt: «Kjære barn, hvorfor vil du hindre
oss i å arbeide? Vi må da også leve. Er du ikke glad
i din far mere?» «Du kjeder mig,» sa Éponine. «Vi
må ha mat for å leve.» «Reis og ryk». Dermed såtte
hun sig ned på murkantene av gjerdet og nynnet en gate*
vise; hun satt med albuen på kneet, og haken i hånden
mens hun med likeglad mine vippet med foten. Gjennem
den fillete kjolen kunde en se de magre nøkkelbenene.
Gateløkten kastet lys over hennes skikkelse, som bar
preg av urokkelig fasthet.
De seks kjeltringene gikk bort i skyggen for å legge råd
op, rasende over å bli holdt i age av et kvinnfolk. «Det
ligger noget under,» sa Babet. «En grunn. Er hun kan*
skje forelsket i bikkja? Det vilde være ille å gå glipp av
dette her. To kvinnfolk og en gammel kall, og dårlige
lemmer for vinduene. Det er en grei sak.» «Ja, vel, så
gå inn dere andre,» ropte Montparnasse: «Grei biffen.
Jeg blir hos jentungen, og gjør hun vrøvl » og han
lot kniven som han holdt apen, blinke i lykteskjæret. Thé*
nardier sa ikke et ord og syntes å ville gå med på alt.
Brujon som var litt av et orakel og som var «ophavs*
mannen» til saken hadde enda ikke sagt noget. Det så
ut som om han tenkte. Han hadde ord for aldri å vike
tilbake for noget. «Du sier ikke noget,» sa Babet til ham.
Brujon tidde enda en stund mens han rystet på hodet på
mange slags vis; til slutt sa han: «Hør her; jeg møtte i
morges to spurver som sloss; i aften støter jeg på et kvinn*
folk som krangler. Alt det tyder ikke godt. La oss
gå vår vei.»
De gikk. Med det samme mumlet Montparnasse: «Jeg
er like glad, men hadde dere villet, skulde jeg nok ha

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:29 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/2/0417.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free