- Project Runeberg -  De elendige / III /
128

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Victor Hugo
128
kvinnene, det gjelder mødrene, det gjelder de unge pi*
kene, det gjelder småbarna. Det er ikke dere vi må
tenke på. Vi vet hvem dere er, at dere alle er tapre, ja
ved Gud! Vi vet at dere alle er folk som vil føle det
som en ære og en glede å ofre livet for vår store sak.
Vi vet godt at dere føler dere utvalgte til å dø på en
unyttig og herlig måte og at hver enkelt av dere vil ha sin
del av æren. Ja vel! Men dere står ikke alene i verden.
Der er andre som dere må tenke på. Dere må ikke være
selvkjære.»
Alle bøide hodene med mørke miner.
Hvilke underlige motsetninger rummer ikke menneske*
hjertet i dets mest ophøiede øieblikk. Combeferre som
talte slik, var ikke foreldreløs. Han tenkte på andres
mødre, men glemte sin egen. Han vilde la sig drepe.
Han var «selvkjær».
Marius som var fastende og febersyk, som til slutt
hadde mistet ethvert håp, strandet i smerte, det verste av
alle skibbrudd, utslitt av voldsomme sinnsbevegelser, og
som følte at slutten nærmet sig, hadde litt efter litt falt
i den drømmesløvhet som alltid går forut for skjebne*
svangre hendelser en seiv har underkastet sig. Han var
med i alt som skjedde, men stod likesom utenfor; det som
skjedde gikk for sig langt borte; han så helheten, men
ikke nogen av enkelthetene. Gjennem et flammeskjær så
han de andre gå frem og tilbake. Han hørte stemmene
tale fra bunnen av en avgrunn. Men det rørte ham. Det
var i dette optrinet noget som trengte sig inn på ham og
som vekket ham. Han hadde bare en eneste tanke: å dø,
og den vilde han ikke rives vekk fra; men midt i den
mørke søvngjengertilstanden tenkte han at om en seiv dør,
er det ikke forbudt å redde andre.
Han tok til orde: «Enjolras og Combeferre har rett,»

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:40 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/3/0132.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free