Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
152 Victor Hugo
kelsen gikk ikke for sig uten larm eller uten den støien
som bruker å følge sammenstøt mellem hæren og folket.
Det var dette Enjolras hadde hørt i mellemrummene
mellem kanon* og geværsalvene. Dessuten hadde han
sett at det forbi gatemunningen blev båret sårede på
bårer, og han sa til Courfeyrac: «De sårede der kommer
ikke herfrå.»
Håpet varte kort. Lysningen svant fort. På mindre
enn en halvtime var det som hadde fylt luften, vekk
som et lyn uten torden, og oprørerne følte igjen over sig
den underlige blykappen som folkets likegladhet kaster
over forlatte stivnakker. Den almindelige reisningen som
syntes å vokse frem, var dødfødt; og krigsministerens op*
merksomhet og generalenes krigskunst kunde nu samle
sig om de trefire barrikadene som fremdeles holdt sig.
En av oprørerne sa til Enjolras: «Vi er sultne. Skal
vi virkelig dø slik uten å spise?» Enjolras som hele tiden
stod på plassen sin oppe på barrikaden og holdt øie med
den andre enden av gaten, nikket.
XIII
Courfeyrac satt på en sten ved siden av Enjolras og
drev på med å gjøre narr av kanonen og hver gang den
med forferdelig brak hadde sendt ut den uhyggelige skyen
som kalles kardesker, mottok han den med ironiske ut*
brudd: «Du skriker dig hes, stakkars gamle brumbasse,
du får mig til å synes synd på dig, du holder leven til
ingen nytte. Det er slett ikke torden. Det er hoste.» —-
Og så lo de rundt omkring ham. Courfeyrac og Laigle
som blev stadig muntrere eftersom faren vokste, lot spøk
tjene som mat, og da de ikke hadde vin, skjenket de
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
