Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
158 Victor Hugo
Jeg falt i bakken her.
Skylden for det har Voltaire.
Med nesen jeg i gaten lå.
Skylden for det har
Han fikk ikke sunget ferdig. En ny kule fra samme hold
stoppet ham brått. Denne gangen falt han med ansiktet
i brolegningen og rørte sig ikke mere. Denne lille, store
sjel var fløiet bort.
XV
Nettop i samme øieblikk gikk det i Luxembourghaven
to barn som holdt hverandre i hånden. Den ene kunde
være syv år, den andre fem. De var blitt gjennemvåte
av regnet og derfor gikk de på solsiden av gangene; de
var fillete og bleke og lignet ville fugler. Den minste sa:
«Jeg er suiten.» Den eldste som alt var litt av en be*
skytter, holdt broren med venstre hand og hadde en liten
kjepp i høire. De var alene i haven; portene var lukket
efter ordre fra politiet. De troppene som dagen før hadde
ligget i leir der, hadde marsjert vekk for å ta del i kampen.
Hvorledes hadde barna kommet dit? Kanske hadde
de smettet inn aftenen i forveien og hadde undgått op*
synsmennene og vært natten over i ett av de små husene i
parken. Sikkert er det at de streifet omkring og syntes
å være fri. Streife omkring og synes fri, det er å være
forlatt. Disse stakkarne var også virkelig forlatte.
De to barna var de samme som Gavroche hadde tatt sig av.
Thénardiers barn som var satt bort til Magnon og utgitt
for Gillenormands, og nu lik blader falt fra de rotløse
grenene og feid bortover jorden av vinden. Klærne, som
hadde vært ordentlige mens de var hos Magnon for åta
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
