Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
198 Victor Hugo
ham til å rope i harme: «Det går for vidt! En politi*
nøkkel!»
Han blev straks rolig igjen og stilte sig med en jakt*
hunds tålmodige raseri på lur bak grushaugen i et eller
annet uklart håp om å få se mannen komme ut igjen,
eller kanskje få se andre gå inn. Drosjen som hadde
fulgt efter ham, hadde nu stanset like ovenfor på kaien
nær brystvernet. Kusken som skjønte at det vilde bli lang
ventetid, bandt muleposen på hesten noget pariserne
kjenner godt til da regjeringene ofte setter slike på dem.
De få som gikk over Jenabroen vendte sig før de gikk
videre for å se et øieblikk på de to urørlige enkelthetene
i landskapet; mannen på stranden og drosjen på kaien.
IV
Jean Valjean hadde igjen tatt fatt på å gå, uten å
stanse mere. Men marsjen blev mere og mere slitsom.
Høiden av hvelvingene vekslet. Gjennemsnittshøiden var
fem fot og seks tommer, almindelig mannshøide; Jean
Valjean måtte bøie sig for ikke å støte Marius mot taket,
han måtte bøie sig for hvert skritt og så rette sig op
igjen og føle langs muren. De slimete veggene og det
våte gulvet gav dårlig støtte for hand og fot. Han
snublet i byens motbydelige smuss. Bare med meget
lange mellemrum kom det lysning fra luftåpningene, men
så blekt at sollyset lignet måneskinn; alt var ellers bare
tåke, giftig stank, dimme, mørk©. Jean Valjean var sul*
ten og tørst, særlig tørst, og det var her som på havet,
vann nok, men ikke til å drikke. Kreftene var som vi vet
veldige og var lite minsket med årene, takket være hans
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
