Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
206 Victor Hugo
raset, var det også den politipatruljen som en sikkert
ikke slapp fra to ganger. Og så, hvorhen skulde han gå?
Hvilken retning skulde han ta? Å følge skråningen var
ikke det samme som å nå målet. Og seiv om han kom
til en annen utgang, fant han vel der en sperring eller
et gitter. Utvilsomt var alle utgangene lukket på denne
måten. Tilfellet hadde åpnet det gitteret de hadde kom*
met ned gjennem, men de øvrige utgangene fra kloakken
var åpenbart stengt. Det hadde bare lykkes å flykte til
et fengsel.
Det var slutt. Alt det Jean Valjean hadde gjort var
nytteløst. De var begge to fanger i dødens veldige kingel*
vev. Jean Valjean vendte ryggen mot gitteret og falt
snarere enn såtte sig ned på stenflisene ved siden av
Marius, som fremdeles lå urørlig, og hodet sank ned på
knærne. Ikke nogen utgang. Det var den siste lidelsens
dråpe!
Hvem tenkte han på da han satt der så fullstendig
motløs. Hverken på sig seiv eller på Marius. Han tenkte
på Cosette.
VII
Mens han satt slik og sturet, la plutselig en hand sig
på skulderen hans og en stemme hvisket til ham: «Skal vi
dele likt?» Var det nogen i dette mørket? Jean Valjean
trodde at han drømte. Han hadde ikke hørt nogen skritt.
Var dette mulig? Han så op. Det stod en mann foran
ham. Denne mannen var klædd i bluse, gikk barbent
og holdt skoene i venstre hand; han hadde åpenbart tatt
dem av for å kunne komme helt bort til Jean Valjean.
Jean Valjean tvilte ikke et øieblikk. Så uventet enn
møtet var, kjente han straks mannen. Det var Thénardier.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
