- Project Runeberg -  De elendige / III /
224

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

224 Victor Hugo
Tuilerierne med en liten spade og en liten stol, og for
at opsynsmennene ikke skulde skjelle på ham, gravde
jeg med stokken igjen alle de hullene han gjorde med
spaden. En dag ropte han: «Ned med Ludvig XVIII»
og gikk sin vei. Det var ikke min skyld. Han var rød
og hvit og lyshåret. Moren er død. Har De lagt merke
til at småbarn er lyshårete? Hvad kommer det av? Han
er sønn til en av røverne fra Loire. Men barna er uten
skyld i fedrenes forbrytelser. Jeg husker ham fra han
var så høi som så. Han kunde ikke lære sig til å uttale
bokstavet «d». Han talte så bløtt og utydelig, så en
skulde tro det var fuglekvitter. Jeg husker en gang at
folk stilte sig op omkring ham ved Herculesstatuen i
Luxembourghaven for å se på og beundre ham, så vak*
ker var han, den gutten. Jeg snakket barskt til ham og
skremte ham med stokken, men han skjønte godt at det
var for spøk. Om morgenen når han kom inn på væ*
reiset til mig, brummet jeg, men det virket på mig som
en solstråle. En kan ikke stå sig mot slike småunger.
De tar en, holder fast på en øg slipper en ikke mere.
Sannheten er at det aldri har vært noget så elskelig som
den gutten. Og nå, hvad sier De om Deres Lafayette og
Deres Benjamin Constant som har drept ham for mig.
Slikt kan da ikke gå an.»
Han gikk bort til Marius som fremdeles lå likblek og
urørlig, og som lægen hadde gått tilbake til, og så på ham
mens han vred hendene. Oldingens hvite leber rørte sig
likesom uvilkårlig og gav fra sig med rallelyd nogen ord
som var så utydelige at en næsten ikke kunde høre dem.
«Å, så hjerteløst! Å, ditt klubbmedlem! Å, din skurk!
Å, din septembermorderl» Lavmælt daddel fra en
døende til et lik.
Som alltid når indre utbrudd får luft føiet ordene sig

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:40 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/3/0228.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free