- Project Runeberg -  Improvisatoren : Roman i to Dele /
147

(1899) Author: H. C. Andersen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Første Deel - XI. Bernardo som deus ex machina. La Pruova d'un opera seria. Min første Improvisation. Den sidste Carnevalsdag

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

mig en heel Kurv fuld i Ansigtet, og da Pladsen
blev sriere bag mig, begyndte ogsaa Blomsterpigen,
saa at jeg, overvældet og tiden at have samme
Vaa-ben, maatte, ganske hvid sra Top til Taa, paa det
Hnrtigste tage Flugten; to Harlekiner børstede mig

lystig as med deres Brix, men da Vøgnen i sin Tønr
atter passerede mig, begyndte samme Uveir; jeg be-

slnttede nn igjen at sikkre mig ved Evnsetti; men
Kanonsknddene løde, Vøgnene maatte ind i de snevre
Sidegader, sør at gjøre Plads til Veddeløbet, øg
mine tø Maskerede vare mig as Syne. De syntes at
kjende mig, hvem knnde det være! Bernardø havde
jeg slet ikke seet i Eørsø denne Dag; en Tanke gik
op sor mig^ den gamle Herre i Slobrok og Rathue
maatte være ham, og den nydelige Hyrdinde hans
saakaldte „tamme Fngl". Ansigtet gad jeg dog nok
have seet! Ieg havde saaet Plads paa en as Stolene
tæt ved Hjørnet; snart lød Kanonskuddet, og Hestene
brnsede igjennem Eorso op mod den venetianske Plads;
Menneskevrimlen opsyldte igjen Gaden bagved deiii;
jeg vilde alt stige ned, da et ængsteligt Skrig lod
rundt om. ^a^Ilc^ En as Hestene, der først
havde naaet Maalet, var ikke bleven standset øg havde
altsaa øieblikkelig vendt øm øg sortsat Veien tilbage.
Betænker man den tætte Vrimmel, den Tryghed,
hvormed nn Alle gik, ester at Løbet var til Ende,
da seer man, hvilken Ulykke der knnde skee. Søm en
Lynstraale gjennemzittrede mig Erindringen øm min
Moders Død, det var, søm solte jeg det frygtelige
Moment, da de vilde Hefte brnfte hen over os. Mit
Øie stirrede ubevægeligt sremad. Mængden fløi, søm
ved et Trylleslag, til Siderne, den syntes i samme Rn

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Dec 20 19:55:58 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/improvisat/0155.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free