Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
85
motsetning til tidens plumpe støi førte sitt frem på en egen
forunderlig besnærende stillferdig måte.
Lie var merkverdig langsom og seig i sin utvikling. Ennu
da han var 58 år gammel, erindrer jeg at han en dag i Paris
bemerket: «Ja, nu tror jeg at jeg begynner å bli voksen.»
Men med «Den Fremsynte» var det som om solen brot gjen*
nem den Nordlandståken hvori han inntil da hadde famlet
og «følt» og «ant».
Den åndelige atmosfære hvori Lie hadde tilbragt sin ung=
dom og manndom, var tidens høieste og reneste. Sjelden
har en ung mann hatt en så begavet venneomgang og sjel*
den vokste et talent op i et grovær som det som i 1860-årene
gikk over Norge. Men sjelden har også livet merket sin
mann så dypt, som Kongsvinger=krisen merket Lie. Hans
samvittighetsømme natur var blitt skremt like inn i blodet
— som en ung hest, som er kommet ut for et lokomotiv.
Han hadde brent sig på den nakne, brutale virkelighet som
på en gloende ovn, og han rygget sky tilbake for igjen å
komme i dens nærhet. Han hadde stiftet bekjentskap med
det som han i et brev til dr. Kahrs kaller «hensynenes ver*
den». Og som et utslag av denne banghet for livet, var det
at han i disse år med en næsten pinlig selvovervinnelse eng»
stelig holdt sig borte fra å menges op i tidens og dagens
politiske spørsmål, hvis larm han fornemmet lik en sugende
og lokkende malstrøm. Og han holdt tappert stand, mens
det brente i hans indre efter å få være med.
Med «Den Fremsynte» var Jonas Lie plutselig skutt op
i de store dikteres rekke. Men hvad kunde all ytre ancrkjen«
neise hjelpe når jorden sved under ham og det ubestemmes
lige lumre lå der — i luften, i alles blikk — at han som Faste
Forland likesom skulde stå standrett for alle dem som han
kom i berøring med. Det såre punkt lå alltid og skalv inne
i ham. Og alltid trodde han ut fra sin egen selvbebrejdelse
å lese den bitre anklage i næstens øie.
Selvsagt var hans måte å ta tingen på overdreven, ja
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
