Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
102
Han var uten forbehold kongens yndling, og som sådan
hadde han sitt eget frisprog. Hvad hans majestet ikke vilde
ha tålt av nogen ånnen, det tålte han av Jonas Lie. Han for*
ærte ham sine boker, og der var en tid da han vilde gjöre
ham til sin private bibliotekar, likesom han også søkte å
formå ham til å bli frimurer. Men Lie var alltid imot all slags
hemmelig foreningsvesen, og alle henstillinger var derfor
forgjeves. Samtidig skjenket enkedronning Josephine ham
en kostbar snustobakksdåse av gull med hennes eget
portrett i ophøiet arbeide på lokket.
Lie begynte imidtertid mere og mere å føie at han ad
denne vei lett kunde bli trukket lengere enn han selv vilde.
Med god samvittighet kunde han ikke i de tider både vanke
i hoffkretser og i Arbcidersamfundet. Han kunde som ærlig
mann ikke samtidig være venn både med kongen og med
Bjørnson. Og i denne sin følelse blev han kraftig støttet av
sin hustru som fra sitt barndomshjem var opdratt i utpreget
demokratisk*frisinnede synsmåter.
En vårnatt i 1878 kom Lie hjem fra slottet og fortalte
at kongen hadde vært så overmåte elskverdig å tilby sig å
være behjelpelig med å få hans store, trykkende gjeldsbyrde
betalt. Det vilde jo være en stor ting — større enn nogen
aner — å bli denne kvitt for tid og evighet. Men — men . . .
Helt til langt hen på morgensiden talte Lie og frue sam*
men om det storartede tilbud, og det var da især fruen som
rådet til ikke å motta det. «Uhyre lettet sovnet vi begge
inn,» tilføiet fru Lie da hun fortalte mig om det.
Den følgende morgen gikk Lie uten å være anmeldt op
på slottet og bad om å få tale med Hans Majestet. Han for*
klarte sin stilling og utviklet hvorledes han i tilfelle bare
vilde komme til å føie sig bundet på et annet vis — og en
kunstner måtte føie sig fri hvis han skulde kunne øve sin
gjerning helt ut. «Nå, så slår vi en strek over den sak!»
svarte kongen utålmodig og vendte sig.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
