Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
19
Javel, men da måtte det ikke dryge lenge, for vi har megen plogna
her, sa Erik Einum.
Ja, det forstår sig, sa Nils.
Han pløide til kvelds, åt kveldsverd, natvor, sa de der, og så gikk
han heim. Han fortalte foreldrene alt. De både var glade og rystet
sine gamle erfarne hoder.
Ja, går dette godt, så går alt godt, sa faren. Jeg vågde det ikke,
var jeg i ditt sted.
Jeg vågde det, sa moren. Minnes du, hvad jeg vågde?
Ja, om jeg minnes det. Det gikk det au, så underlig det gikk.
Alt går, når vilja er varm og seig, og de unge har friskt mot
og friske krefter, sa hun. De, som gjør vondt, våget ofte meire. Det
er da ingen forbrytelse at to unge er glad i hinannen og forsøker å
komme ihnop. ;
Hans mor pakket inn en ny skinnfeld, et heimvevd ullteppe og
niste for en tømmerhugger 1 uke. Mandag efdag drog Nils avsted
med en ryggbør. Han sa til folk at han skulde til Korslien i Ørke-
dalen på tømmerhugging. Han kom nok til Mellingseter ved mid-
natts tide. Han fikk banke på og komme inn til kjente folk, og de
vilde nok sette ham på kløvveien over åsen til Korslien. Han var
ikke kjent på den, sa han.
Det var mørkt før han nådde Robygden, men fra sommeren av,
fra tiden på Nordland kunde han orientere sig der. Han gikk forbi
Melby mot Aune, men ved elven Slema stakk han tilskogs oppi åsen,
gikk ved plassene Haugen til han kom på Nordlands sterke kløvvei
til Nordlandsseteren. Skar så nordover. Alle Haugerne sov nu på
den kraftigste første søvn, men drøimde neppe så rart, som hans
reise var rar. Bak stabburet møttes de to, men var tause som steine,
tok hinannen i varme, svulmende hender og drog sæterveien. Må-
nen satt litt utover haustkvelden nu, men da den kom, var han deres
rolige venn, og det var ikke første gang i verdenshistorien, at denne
nattens eventyrsvangre prekemann lyste rolig velsignelse over men-
neskelig elskov. Med all sin himmelske ro og trygghet hadde den en
makisk makt til likesom å senke sin kjærlighetsro og botnlause var-
me ned i de to unges personligheter, så de nesten kunde sanne den
gamle kje rrings ord:
Det værme litt tå måna med.
Hand i hand gikk de og de gikk fort. Det gjaldt å komme lengst
mulig bort fra bygd og folk. Det var ikke kunstig elektrisitet fra
en foss gjennem en kobbertråd som strømmet gjennem dem. Det
var den evige kraftkilde og de hemmelige hjertetråde, som Gud satte
ned i Adams og Evas personligheter og som uten ny utbygning og
cementering har strøimd i de samme hjertetråder mellem mann og
kvinne i tusenår efter tusenår og som videnskapen såvidt vites ikke
ennu har fotografert og beskrevet. Rolige, tause gikk, de, trykte
lindt og mjukt og varmt hinannens hender og kjente en overnaturlig
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
