- Project Runeberg -  Karen og Nils /
57

(1938) [MARC] Author: Anders Mehlum
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

57

pen. Nils hadde flere ganger bragt det på tale med Karen, men hun
hadde sine hemmelige tanker, hun ventet at far og mar, iallfall mor
vilde søke å finne dem. Ja, hun var endog viss på at de visste om
deres barn. Dorthea Einum hadde truffet Karen på gaten. Hun
hadde vært med Karen heim og sett hvordan de hadde det. Karen
hadde fått frk. Einum til å fortelle om dem til «Grafen» eller tele-
grafen, en gammel kone som var lidenskapelig samler på alle nyheter,
og som aldri skjulte sin viden . Karen hadde senere i et brev fra en
grandejente på Melby fått vite at «Grafen» hadde vært på Nordland
og fortalt alt hun visste og enda smurt litt på om hvor gilt de hadde
det hos Noffa og om Brænne, fargehandleren. Men dager og uker
gikk, og der kom ingen heimefra, ikke engang en søster. Nå, Karen
var gift og var lykkelig, og de hadde begge godt arbeide og sparte
penger hver uke. Hun hadde det langt bedre enn hun hadde ventet.
Hadde de vært litt nødlidende, vilde de skjult sig i en fjern dalbygd
op imot Dovre eller i en fjordbygd ute ved kysten. Nu hadde de intet
å skjule. Deres liv lå som en opslått bok for hver som vilde vite. Men
det var likesom et trekkhull, enten i veggen eller i taket i deres lykke
så lenge forholdet til heimen på Nordland ikke var tett og trekkfri
og lun, alt sikkert som hos bra folk.

Så skrev hun til foreldrene kort og prosaisk. Det var ikke synds-
bekjennelse fra henne og ikke bebreidelser mot foreldrene. Hun
fortalte hvor begge hadde arbeide, hvor de hadde fått heim, og at
de på disse 2 år hadde satt 1700 kr. i Trondhjems Sparebank, at de
hadde kjøpt litt, seng og sengklæd, det andre trengte de ikke, hadde
ikke plass, og at de hadde en frisk liten datter på 4 måneder. Men
hu nlot brevet ligge et par dager. Hun vilde forandre et par uttrykk
og føie til at hun nok lengtes heim, men ikke våget å komme, skjønt
det var vel feigt og stygt, for hun var jo viss på de ikke vilde gjøre
henne noe vondt, men kanskje ikke riktig i stand til å tilgi henne
heller. Det vilde være sårt for dem begge. Nu måtte alt være som
det var. Hun var gift og mor og hadde det godt. Hennes eneste
sjelesorg var bruddet med sin kjære heim.

Dagen efter, hun gikk til butikken for å handle, stod hun i Jom-
frugaten ansikt til ansikt med sin far. Begge kvakk, men faren tok
hennes hånd, begge hender vart værende, og de vart så beveget at
de måtte stikke inn i et portrum. Voksne folk kunde ikke stå og
gråte på gaten. Ars innestengte tanker og lengsler brøt ut som na-
turkrefter: Naturkrefter var det jo og.

Bli med mig heim litt nu, far, sa Karen.

Ja, æg blir med deg til boligen din. Han la vekt på «boligen»,
det var ikke hennes heim, vilde han kraftig fastslå. Det var Gud
og Far i himlen som styrte alle ting, og han hi styrt føtan vår så vi
møttes her. Er det langt herifrå?

Å nei, bare om hjørnet og noen skritt til.

De gikk tause og kom inn kontordøren.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 12:26:59 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/karennils/0059.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free