- Project Runeberg -  Percival Keene /
71

(1911) [MARC] Author: Frederick Marryat Translator: Holger Sinding
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VIII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

71
mens kvindfolket atter gav sig til at fingre med brændevins
blæren.
~Ta Dere en draape til, Dere ogsaa," sa hun, efter at ha
fyldt melkemuggen paanyt. ~Det vil ikke skade Dere."
Jeg tænkte det samme seiv, dyvaat som jeg var, mens
vinden ulte om mig, saa den gik mig isnende gjennem marv
og ben. Jeg tok bare en ørliten slurk som sidst og fortsatte
derpaa med at holde baaten kjørende med vinden. Sjøgangen
blev stadig voldsommere, og litet sjøkyndig som jeg endnu var,
følte jeg mig dog fuldstændig overbevist om, at i et veir som
dette kunde vi umulig klare os stort længere.
Fruentimmeret, jeg hadde med mig, var imidlertid blit bare
mere og mere beruset. Jeg indsaa, hvad dette kunde føre til,
og satte hende til at øse baaten. Det gjorde hun ogsaa, mens
hun skraalte paa en eller anden bedrøvelig melodi, som det
voldsomme ul av vinden omkring os forhindret mig fra at op
fange ordene til.
Mine egne følelser under disse omstændigheter kan jeg nu
ikke saa godt gjøre rede for mere. De var noksaa indviklede,
men saapas vet jeg dog, at haab og selvopholdelsesdrift var de
sterkest fremherskende blandt dem. Jeg tænkte paa min mor,
paa tante Milly og kaptein Bridgeman. Ogsaa paa kaptein
Delmar og Bob Cross, men altsammen i et hvirvlende hulter
tilbulter, som stormen straks drog avgaarde med. Og jeg hadde
det idetheletat altfor travelt med at passe styringen og hindre
baaten fra at bli fyldt av sjøgangen, til at faa bare et eneste
øieblik tilovers til helt at samle mine tanker i.
Kvindfolket foran mig hadde atter fat i brændevinsblæren
og vilde ogsaa række mig den; men nu sa jeg nei. Seiv hadde
jeg faat nok og hun — ved dette tidspunkt — bare altfor
meget. Efter et nyt forsøk paa at øse baaten, tumlet hun om
i bunden av den agterut og knuste i sit fald forskjellige, sam
mesteds ophobede lervarer. Siden mælte hun ikke et ord.
Vi hadde nu været mere end fire timer i drift. Det blaaste
mindst likesaa haardt som nogensinde, og mig forekom sjø
gangen bare endnu høiere end før. Jeg holdt imidlertid stadig
baaten for vinden, og alt eftersom jeg blev mere fortrolig med
styringen, tok vi litt efter litt ikke saameget vand ind mere
som tidligere. Ikke destomindre forekom baaten mig at synke
stadig dypere i sjøen, saa jeg efter nogen tids forløp fandt en
ny øsning av den paatrængende nødvendig. Dette gjorde jeg
med min hat til øsekar, mens jeg forbandet det bæst av et

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 12:38:07 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/keene11/0081.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free