Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Det evige savn 163
— Åt selvet faar holde sig til sig selv. Hvad skulde
jeg svare, onkel Pavels?
— Nei, du har ret. Han lar dig ogsaa udtrykkelig
forstaa, at han foretrækker Das Ding an sich . ..
Caliban blir aldrig menneske, lille Inger, selv om
han vaskes i en brønd af visdom og opstilles som
pryd i det akademiske kollegium.
Hun havde rullet arkene sammen til en cylinder
og holdt den for øiet og keg ud af vinduet som gjen-
nem en kikkert.
— Jeg ser bare blaa luft, sa hun.
Professoren betragtet hende opmerksomt.
— Og dette var ingen skuffelse for dig, Inger? sa
han. Ikke en bitte liden skuffelse?
Inger slap papirrullen og slo armene om den gamle
herres hals.
— Jo, hvisket hun. — Det var en bitte liden skuf-
felse. Og hun sprang sin vei og lod den gamle herre
bli siddende.
Men det hændte sig, at Johannes Rønning den dag
blev lige til aften i ladestedet. Han vilde ikke være
hjemme og høre paa moderens paamindelse om at gaa
til presten, og han kunde ikke gaa til tangén og
komme sit eget brev i forkjøbet. I sin uro og for-
legenhed opsøgte han en ven, som var lærer paa ste-
det, og sammen med denne ven tilbragte han dagen.
De drak vin sammen og spillet dam og fik tiden til
at gaa, og vennen syntes, det begyndte at blive me-
meget hyggelig, da Johannes pludselig trev sin nye
hat og gik. Han var i en let og fin stemning. Han
svang sin kjæp og følte sig fri og overmodig . ..—
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>