- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Husfrue /
61

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Syndens frugt - III

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

61
Ulvhild og Astrid sang. Moren hadde den aller-
vakreste røst, men hende maatte de tigge meget, før
de fik hende til at kvæde. Faren gjorde sig ikke saa
kostbar — og han kunde leke saa vakkert paa har
pen sin —.
Saa la Ulvhild fra sig rok og ten, og tok sig bak
over lænderne.
«Er du træt i ryggen din nu, Ulvhild liten,» spurte
faren og tok hende op i fanget sit. Nogen bragte bret
spillet, og faren og Ulvhild trak tavl, til det blev senge
tid. Hun husket den lille søsterens gule lokker som
fløt utover farens brungrønne vadmelsarm. Han holdt
saa ømt om den svake lille ryggen.
Fars store, slanke hænder med en tung guldring paa
hver lillefinger. De hadde været hans mors. Den med
den røde sten, hendes brudering, hadde han sagt at
Kristin skulde ha efter ham. Men den som han bar paa
høire haand, med en sten som var halvt blaa og halvt
hvit som hans skjoldmerke, den hadde herr Bjørgulf
latt gjøre til sin frue, da hun gik med barnet — hun
skulde faa den, naar hun hadde født ham en søn. Tre
nætter hadde Kristin Sigurdsdatter baaret ringen, saa
bandt hun den om guttens hals, og Lavrans sa han
vilde ha den paa sig i graven.
Aa hvad vilde hendes far si, naar han spurte dette
om hende. Naar det bares utover bygderne hjemme, og
han maatte vite hvor han for, til kirken og paa ting
eller stevne, hver mand lo bak hans ryg av det at han
hadde latt sig narre slik. Paa Jørundgaard hadde de
klædd ut en frillekone med Sundbu-kronen over ut
slagent håar .
«Folk sier nok det om mig, at jeg kan ikke age
børnene mine.» Hun husket farens ansigt, da han sa
det — han skulde være streng og alvorlig, men øinene
5 — Undset: Kristin 11.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 13:28:17 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/2/0069.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free