- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Husfrue /
191

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Husaby - II

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

191
deles avmægtige i hans haand: Men siden han elsker
os som brudgommen elsker bruden, da vil han ikke
tvinge hende, men vil hun ikke fagne ham godvillig,
da maa han taale at hun flyr ham og skyr ham. Men
jeg har ogsaa tænkt at kanhænde kan ingen sjæl dog
fortapes til evig tid. For hver sjæl maa attraa denne
kjærlighet, tykkes mig, men det synes saa dyrt kjøp
at la fare alle andre koster for den saks skyld. Men
naar ilden har fortæret al anden motvillig og guds
fiendsk vilje, da skal tilsidst viljen til Gud, om den
ikke var større i et menneske end som en nagle i et
helt hus, ligge igjen i sjælen som jernet ligger efter
i brandtomten —.»
«Gunnulf» — Kristin reiste sig halvt op «— jeg blir
ræd —>
Gunnulf saa op, hvit, med flammende øine:
«Jeg blev ogsaa ræd. For jeg skjønte, denne Guds
kjærlighets kval faar ikke ende saa længe som der
fødes mand og mø paa jorden, og han maa ræddes
for at miste deres sjæle — saa længe som han daglig
og timelig hengir sit legeme og sit blod paa tusen
altere — og der er mennesker som vraker offeret —.
Og jeg ræddedes over mig seiv som uren hadde
tjent ved hans alter, sagt messen med urene læber
og løftet ham med urene hænder — og jeg tyktes mig
lik den mand som hadde ført sin elskede til et skjænd
selssted og forraadt hende —»
Han grep Kristin i sine arme, da hun segnet, og han
og Orm bar den avmægtige kone bort paa sengen.
Om en stund aapnet hun øinene — satte sig op og
slog hænderne for ansigtet. Hun brast i graat, vildt og
klagende:
«Jeg kan ikke, jeg kan ikke. Gunnulf — naar du
taler slik, da skfønner jeg at jeg kan aldrig —»

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 13:28:17 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/2/0199.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free