- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Husfrue /
231

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Husaby - III

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

231
brændende harm han hadde været paa Eline, fordi hun
ikke brydde sig om børnene deres. En urimelig mand
maatte han være — for han harmet sig ogsaa over
det, at han saa ikke mere Kristin uten børn hang om
hende.
Aldrig hadde han kjendt noget slikt, naar han tok
sine egte sønner i favn, som han hadde følt da de
første gang la Orm paa armene hans. Aa Orm, Orm,
sønnen min —. Han hadde været saa træt av Eline
allerede den gangen — lei av hendes egensindighet og
hendes heftighet og hendes ustyrlige kjærlighet. Han
hadde set, hun var for gammel til ham. Og han hadde
begyndt at skjønne, hvad denne galskapen vilde komme
til at koste ham. Men han hadde syntes, slippe hende
kunde han ikke heller — naar hun hadde mistet alt
for hans skyld. Guttens fødsel hadde git ham en aar
sak til at holde ut med moren, tyktes det ham. Han
hadde været saa ung da han blev far til Orm, saa
han hadde ikke fuldelig skjønt barnets stilling — naar
moren var en anden mands egtehustru.
Graaten kom over ham igjen, og han tok Gaute tæt
tere ind til sig. Orm — ingen av børnene sine hadde
han elsket slik som den gutten; han savnet ham slik
og han angret saa bittert hvert haardt og hastig ord
han hadde sagt til ham. Umulig kunde Orm ha visst,
hvor hans far elsket ham. Det var forbitrelsen og for
tvilelsen, efterhvert som det fuldt ut blev ham klart, at
aldrig kunde Orm bli regnet for hans egte søn, aldrig
kunde han ta sin fars skjoldmerke i arv. Og det var
skinsyke fordi han saa, at sønnen sluttet sig mere til
stedmoren end til ham seiv, og det var det at Kristins
jevne, milde godhet mot den unge tyktes ham ligne en
bebreidelse —.
Saa kom de døgnene. som han ikke orket at huske

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 13:28:17 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/2/0239.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free