- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Husfrue /
233

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Husaby - III

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

233
i
jord — det kunde være stimænd, blev det sagt; endda
kisten med Bjørns og Aashilds gods var urørt. Likene
var urørte av mus og rotter — der fandtes forresten
ikke slikt utøi paa Haugen — og det tok folk for et
visst tegn paa fruens tryllekyndighet.
Munan Baardssøn var blit forfærdelig opskaket ved
sin mors endeligt. Han hadde git sig paa pilegrims
færd til Sankt Jacob i Kompostella like efter —.
Han husket den morgenen, hans egen mor var død om
natten. De laa for anker mdi Moldøysundet, men skod
den stod hvit og saa tæt, det var bare smaa stunder
indimellem det skimtet litt av fjeldvæggen, de laa ind
under. Men det gav ulden gjenlyd av den dumpe lyd,
da baaten rodde tilands med presten. Han stod i for
rummet og saa dem ro bort fra skibet. Alt var vaatt
av taaken, som han kom nær, væten perlet i hans håar
og paa hans klær, og den fremmede presten og hans
følgesvend sat fremme i baaten og skrukket med op
trukne skuldre over helligdommen, de hadde i fanget.
De lignet høker i regnveir. Aareslagene og gnikkin
gen i tollegangene og gjenlyden fra fjeldet blev ved
at lyde dovt, længe efter at baaten var indkvervet i
skodden.
Da hadde han ogsaa lovet sig paa pilegrimsfærd.
Han hadde bare hat en tanke da — at han maatte faa
se igjen sin mors yndige, søte aasyn, som det hadde
været før — med den bløte, glatte, blekbrune hud. Nu
laa hun død nedi der med ansigtet herjet av de forfær
delige saarene som språk og tytet med smaa klare
væskedraaper, naar hun prøvet smile til ham —.
Ikke kunde vel han for at faren hadde tat slik imot
ham. Og at han hadde vendt sig til en som var ut
jaget, likesom han seiv —. Saa hadde han slaat pile
grimsfærden av tankerne, og saa hadde han ikke brydd

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 13:28:17 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/2/0241.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free