- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Husfrue /
361

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

361
«Nei det er sent nu —hadde du gjort det mens han
var yngre, saa hadde han nu hørt paa dig. Men da saa
du aldrig til den kanten, der han gik.:»
«Aa jo, det gjorde jeg da. Men det var nu vel rimelig,
at jeg lot ham følge dig, da han var liten — og verk
for en mand er det da ikke at dænge brokløse smaa
unger.»
«Du tænkte ikke slik i uken som var,» sa Kristin haan
lig og bittert.
Erlend svarte ikke, han stod op og gik ut. Og Simon
syntes dette var ikke vakkert sagt av hustruen. Kristin
sigtet til noget som var hændt uken før. Erlend og
Simon kom ridende ind i tunet, da løp Lavrans liten imot
dem med et træsverd, og idet han skulde springe forbi
farens hest, slog han av kaathet til den over benet med
sverdet sit. Hesten steilet, straks efter laa gutten under
hestebenene. Erlend rygget tilbake og kastet hesten
tilside, slængte tømmen til Simon, han var hvit av skræk
i ansigtet, da han løftet den lille op i sine arme. Men
da han saa at barnet var aldeles uskadt, la han ungen
over sin venstre arm, tok træsverdet og dængte Lavrans
med det i den bare bak — gutten hadde ikke faat brok
endda. I den første sindsbevægelse sanset han ikke,
hvor haardt han slog, og Lavrans gik med en blaagrøn
ende endda. Men siden gik han hele dagen og fristet
at bli godvenner med gutten igjen — den vesle furtet,
holdt sig til moren og slog og truet mot sin far. Og da
Lavrans om kvelden var stedt til ro i egtesengen, hvor
han sov, for han fik endda die av moren om nætterne,
sat Erland hele den aften borte i sengen; alt i ett rørte
han litt ved det sovende barn og saa ned paa det. Han
sa seiv til Simon, at denne gutten elsket han mest av
sønnerne sine.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 13:28:17 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/2/0369.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free