- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Korset /
20

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Frændsømd — - II

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

20
sig fast. Hun hugg hælen haardt \ den med det samme.
De to smaa piltene som var kommet borttil skyndte
sig at gjøre som moren, de spændte til granroten av al
magt, og efterpaa spurte de ivrig:
«Hvorfor gjør I slik, mor?»
Kristin satte sig ned, la kongslysene i sit fang og
begyndte at rispe de utsprungne blomster ned i kurven.
«Fordi skoen min klemte mig over tærne,» svarte hun
saa længe efter, at guttene husket ikke, de hadde spurt.
Men de gav ikke agt paa det — de var saa vant til at
moren ikke syntes høre naar de talte til hende eller
vaagnet og svarte naar de seiv hadde glemt sit spørs
maal.
Lavrans hjalp til at rispe av blomster; Munan vilde
ogsaa hjælpe, men han rev bare istykker duskerne.
Saa tok moren kongslysene fra ham, uten at si noget,
uten vrede, rent borte i sine egne tanker. Om litt be
gyndte gutterne at leke og slaas med de avplukkede
stilker som hun slængte tilside.
De staaket med dette fremfor hendes knæ. Kristin
saa paa de to smaa runde, brunhaarede barnehoder.
Endda var de svært like, hadde næsten samme lyse
brune farven paa haaret, men av alleslags smaa utyde
lige merker og hastig fremglimtende tegn kunde moren
se, de kom til at vokse sig meget forskjellige. Munan
blev lik sin far: han hadde de vandblaa øinene og slikt
silkemykt håar som smøg bløtt og tæt om den smale
hodeskaal, med sveip og smaa krusninger i; det vilde
mørkne til sotsvart med tiden. Det lille ansigtet hans
som endda var saa rundt under haken og om kinderne,
saa det var en vellyst at lægge hænderne rundt dets
bløte friskhet, det kom til at smalne og tøie sig i lang
drag, naar han blev litt ældre; han ogsaa vilde faa den
høie, smale panden med indsvungne tindinger, den rette,

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 13:28:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/3/0026.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free