- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Korset /
37

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Frændsømd — - II

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

37
famlet ut for sig med spydet som han altid bar og brukte
til stav paa sin vei mellem de tomme rorbænker, kom
forbi moren — det svartkrusede hode stangende lavt mot
brystet, øinene myste saa de var aldeles igjen, munden
hans var haardt sammenknepet. Han gik ind under
løftingen —.
Moren saa forover mot de to, Erlend og hans ældste
søn. Da la Nikulaus sig ned paa ett knæ, som en kjerte
svein hilser sin drotten, han tok farens haand og kys
set den.
Erlend rev haanden til sig — Kristin saa et glimt av
hans ansigt, likblekt, skjælvende, da han snudde sig fra
gutten, gik og blev borte bakom seilet —.
De la ind i en uthavn nede paa Møre for natten. Nu
gik der meget mere sjø — bussen red i landtaugene,
steg og kastet sig. Kristin var nede i det rummet hvor
hun skulde sove med Erlend og de to smaa børn. Hun
kjendte sig kvalm, hadde ikke ordentlig fotfæste paa
tiljerne, som likesom steg og sank igjen under benene
hendes, skjaalygten svinget over hendes hode, det vesle
lyset flakket — og hun stod og bakset med Munan,
skulde ha ham til at pisse nedimellem plankerne. Naar
han vaagnet søvndrukken, lot han baade det ene og det
andet gaa i sengen deres, raste og skrek og vilde ikke
taale at fremmedkonen, mor hans, tok i ham for at
hjælpe ham og holde ham utover. Da kom Erlend ned.
Hun kunde ikke se hans ansigt, da han spurte, meget
lavmælt:
«Saa du Naakkve? — Han var saa lik dig i øinene,
Kristin.» Erlend drog ind aanden, kort og haardt. «Saan
var øinene dine den morgen utmed gjærdet ved non
nernes hage — da du hadde spurt det værste om mig
— og du gav mig din tro —»
Det var da at hun hadde kjendt den første draape

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 13:28:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/3/0043.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free