- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Korset /
101

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Frændsømd — - V

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

101
dighet mellem ungdommen ved hirden — naar de øvet
sig paa leikvolden. Men siden hadde han ikke faat
stor leilighet til at bruke en riddersveins færdighet.
Og her red han nu og kjendte sig hjertesyk, fordi
han var kommet i mandsskade — blev ved at se Holm
geirs krop som seg av hans sverd og ned i ilden, hadde
hans korte, grøtede dødsrop i ørerne og saa, igjen og
igjen, billeder av den korte, rasende liamp som hadde
fulgt efter. Såar, nedtrykt og forvirret følte han sig —
de hadde søkt ind paa ham i ett nu, alle de mændene
som han hadde sittet og følt sig hørende i hop med
—og saa hadde Erlend tat ham i sit vern —.
Ræd hadde han aldrig trodd om sig seiv at han
var. Han hadde veidet seks bjørner i disse aarene han
hadde bodd paa Formo — og de to gangene hadde
han spillet om livet sit saa uvorrent som det var raad
til. Aled den tynde furulæggen mellem sig seiv og en
rasende, saaret binne, uten andet vaaben end spyds
odden og en snau haandsbredd skaftlængde — spæn
dingen i leken hadde ikke forstyrret hans sikkerhet i
tanker og rørsler og sanser. Nu, dernede i skaalen —
han visste ikke om det var ræd han hadde været —
men han hadde været forvirret, ikke evnet tænke sig
om —.
Og da han sat hjemme efter den bjørnejagten, med
klærne hufset paa sig som de kunde hænge, med ar
men i slynge, feberhet, lemster og oprevet i skulderen,
hadde han bare følt en overmodig fryd — det kunde
gaat værre — hvordan, grundet han ikke over. Men
nu maatte han tænke paa det, uavladelig, hvordan alt
vilde ha endt, dersom Erlend ikke var kommet til
hjælp saa betimelig. Han var — ikke ræd vist, men
rar. Det var uttrykkene i de andre mænds ansigter —
og Holmgeirs døende krop —.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 13:28:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/3/0107.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free