- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Korset /
133

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Frændsømd — - VI

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

133
en rødstrupe og fløitet mot den lune blaa luft. Geir-
mund kom haltende omkring hushjørnet, slæpte sig
frem ved staven sin, med en haand paa sin ældste
søns skulder. Han saa op, stanset og hermet efter
fuglen. Gutten ogsaa spidset mund og fløitet. De
kunde gjøre efter næsten alle fuglestemmer. Kristin
stod litt ifrå, inde mellem nogen andre koner .Hun
smilte saa vakkert mens hun lydde paa.
Frem imot soleglad letnet skyerne i vest — valt
gyldne indover de hvite fjeldsider, fyldte skar og smaa
daler som graa skodde. Elven glittret mat lik messing
— den bruste aapen og mørk omkring stenene i strøm
men, og paa hver sten laa en liten hvit pute av nysne.
Det gik ikke fort med de trætte hester paa det
tunge føre. Det var melkehvit nat med fuldmaane som
gløttet ut mellem drivende dis og skyer, da Simon red
nedover brækkerne ved Ula-aaen. Da han var kommet
over broen og ut paa de flate furumoer, hvor vinter
veien gik, strakte hestene bedre ut — de visste det bar
mot stalden. Simon klappet Digerbeins dampende vaate
hals. Han var glad likevel, denne færden snart var til
ende. Ramborg sov vel forlængst.
Hvor veien brat dreier ut av skogen laa der en liten
stue. Han var like indpaa den, da han blev vår at
nogen mænd tilhest holdt foran døren. Han hørte Er
lends stemme rope:
«Det er visst da, du kommer første dag over hel
gen — jeg kan si det til konen min —?»
Simon ropte en hilsen. Det vilde se altfor rart ut
ikke at stanse og ride videre i følge med dem, men
han bad Sigurd fare i forveien. Saa red han op til de
andre: det var Naakkve og Gaute. Erlend kom frem
fra husdøren i det samme.
De hilstes igjen — de tre andre noget tvungent. Han

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 13:28:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/3/0139.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free