- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Korset /
373

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

373
sømd,» sa han leende. «Du tænkte visst ikke, Kristin,
det første vi blev kjendt, jeg var tjenestesvenden som
hentet dig og fulgte dig til min herre, — at vi skulde
skilles slik?»
Kristin blev sprutrød, for han smilte til hende med
ået gamle spotske smilet, men hun trodde se paa hans
øine, at han var bedrøvet. Saa sa hun:
«Likevel, Ulf, længter du ikke tilbake til Trøndelagen,
du som er født og baaren der nord? Jeg længter dit til
fjorden mangen stund, jeg som bare levet der de faa
aarene.» Ulf lo som før, da sa hun sagte. «Krænket
jeg dig nogen stund i min ungdom, med hovmod eller —
jeg visste ikke det at dere var nærskyldte, du og Er
lend — det maa du nu tilgi mig!»
«Nei — og det var ikke Erlend som ikke vilde kjen
des ved frændskapet. Men jeg var saa kry i min ung
dom — hadde far min støtt mig ut av ætten sin, saa
vilde ikke jeg tigge —» han reiste sig braat, gik bort
dit som Bjørgulf sat i bænken: «Skjønner du, Bjørgulf
fostre, — far din — og Gunnulf — de viste mig fræn
desind alt fra vi møttes som gutunger — bent imot
brødrene mine og søstrene mine paa Hestnæs. Siden
— aldrig traadte jeg frem som Erlends frænde uten
fordi jeg saa, slik kunde jeg bedre tjene ham — og
hustruens hans —og dere mine fostersønner. Skjøn
ner du?» sa han heftig, han la sin haand over Bjørgulfs
ansigt, gjemte de utslukte øinene.
«Jeg skjønner.» Bjørgulfs svar kom halvkvalt bak
den andens fingrer; han nikket mdi Ulfs haand.
«Vi skjønner, fosterfar,» Nikulaus la sin haand tungt
paa Ulfs herde, og Gaute gik nærmere til klyngen.
Kristin blev underlig tilmote — det var som de skulde
tale om ting, hun ikke kjendte til. Saa gik hun ogsaa
frem til maendene, mens hun sa;

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 13:28:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/3/0379.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free