- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Korset /
383

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

383
hans, snudde og kjendte paa hvert plagg, rotet i hans
reisesæk, veiet den nye søljen hans i sin smale rød
brune haand, drog hans dolk ut av sliren, roste den og
alle hans eiendeler. Saa satte hun sig igjen paa sen
gen, saa paa sønnen og hørte med smil i øinene og om
munden paa alt som den unge mand fortalte.
Da sa Ivar:
«Likegodt, mor min, at jeg sier eder mit ærinde her
hjemme — jeg er kommet for at faa Naakkves samtykke
til mit giftermaal.»
Overvældet slog Kristin hænderne sammen:
«Ivar min! Saa ung som du er — du har vel ikke
fundet paa nogen vetløsheter!»
Ivar bad moren høre. Det var en yngre enke, Signe
Gamalsdatter paa Rognheim i Fauskar. Gaarden var
paa seks markebol og det meste var hendes selveien
dom; hun hadde arvet sit eneste barn. Men hun kom
i retssak med mandens frænder, og Inge Fluga hadde
søkt at gjøre sig alslags ulovlig vinding av det, hvis
han skulde hjæJpe enken til hendes ret. Ivar var blit
harm, hadde tat sig av kvinden og fulgt hende til bi
skopen seiv, for herr Halvard hadde altid vist Ivar fader
lig velvilje, de gangene han hadde møtt ham. Inge
Munanssøns færd i syslen taalte ikke godt skarp ran
sakning — men han hadde visst at holde sig tilvens
med storfolket i bygderne, skræmme almuen i et muse
hul — og biskopen hadde han kastet sand i øinene med
stor dygtighet; for Munans skyld var vel herr Halvard
hellerikke huget paa at være altfor streng. Men nu
tegnet det ikke saa godt for ham — saa tremennin
gerne hadde skiltes i fuldt uvenskap, da Ivar tok sin
hest og red fra Inge Flugas gaard. Men saa hadde han
fundet paa at han skulde hilse syd paa Rognheim, før
han drog av de bygderne. Det var ved paasketider og

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 13:28:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/3/0389.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free