- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Korset /
518

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

–A–
i
518
i
!
f
i
i
I
i
at bli uklar i hodet igjen — hun maatte se om det var
sandt at den var borte, at hun ikke bare hadde drømt,
hun gav den bort — nu begyndte hun ogsaa at bli
usikker, alt det der mat, barnet i graven, det svarte havet
med de rappe smaa bølgeglimtene, liket som hun hadde
baaret — hun visste ikke om hun hadde drømt det eller
været vaaken. Og hun orket ikke faa op øinene.
«Søster,» sa nonnen, «du maa ikke sove nu — Ulf
gik for at hente prest til dig.»
Kristin vaagnet helt op igjen med et ryk, fæstet sine
øine paa haanden sin. Guldringen var borte, det var
visst nok — men der var et blankslitt merke der den
hadde sittet paa langfingeren. I det brune og skrubne
hold stod det aldeles klart — som et arr av tynd, hvit
hud — hun syntes at hun kunde skjelne baade to runde
pletter efter rubinerne paa hver side og som et litet
rids, et M, efter midtplaten med Jomfru Marias hellige
navnetegn gjennembrutt i guldet.
Og den sidste klare tanke som formet sig i hendes
hjerne var, at hun skulde dø, før dette merket fik tid
til at svinde, og hun var glad. Det tyktes hende være
et mysterium, som hun ikke fattet, men hun visste sik
kert likevel, Gud hadde holdt hende fast i en pagt som
var blit sat for hende, uten hun skjønte det, av en kjær
lighet som var blit øst over hende — og trass i hendes
egenvilje, trass i hendes tunge, muldbundne sind var
noget av den kjærlighet blit i hende, hadde virket i
hende som sol i mulden, hadde drevet frem en grøde,
som ikke elskovens heteste brand og ikke elskovens
stormende vredesmod helt hadde kunnet lægge øde.
En Guds tjenestekone hadde hun været — en vrang,
motvillig terne, tiest en øientjener i sine bønner og utro
i sit hjerte, lat og forsømmelig, uten taalemod under
revselser, litet stadig i sin gjerning — likevel hadde

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 13:28:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/3/0524.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free