Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Oluf Kolsrud, Blodbadet i Stockholm aar 1520
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
210 oluf kolsrud
Alexander III sendte tvo kardinaler som legatar til Henrik II,
og etter forhaling og motstånd samtykte kongen til slutt i det som
legatane krävde.1 Den høgtidelege utsoning gjekk fyre seg i
Avran-ches i Normandie 21. mai 1172. Kongen svor, at erkebiskopen ikkje
var drepen etter hans paalegg eller vilje, men han sanna likevel, at
skuldi var hans, for hans vener og hovmenn hadde i hans
andlets-uttrykk og i hans stendige klagemaal over erkebiskopen funne orsak,
utan hans vitande, til aa hemna det han heldt for urett. Men no
tok kongen paa seg den bot kardinalane vilde fyreskriva og sa seg
reide til aa gjera alt dei paala honom. Kongen svor for seg og sin
son, aldri aa vika fraa lydnaden imot påven, og lova aa halda
kross-riddarar til forsvar for det Heilage Landet og sjølv aa gjera krossferd
og aa avtaka Clarendon-statutane av 1164, som hadde gjort store
inngrep i kyrkjefridomen, tillata appellasjonar til Rom, gjeva
til-bake ali eigedom som var fraateken kyrkja, og tilsegja klerkane fred.
Etter lovnad um pilegrimsferd vart so kong Henrik II avløyst paa
kne framfyre kyrkjedøri.2
— I Rom verka Johannes Magnus Gothus energisk imot Christiern
II i saki um blodbadet i Stockholm. I sin biografi av broren fortel Olaus
1 Helene Tillmann, Die päpstlichen Legaten in England bis zur Beendigung
der Legation Gualas (1218), Bonn 1926 (Inaugural-Dissertation), s. 68—72.
2 Avranches 21. mai 1172: »Tunc in publica audientia rex, manu sua
tac-tis sacrosanctis evangeliis, juravit quod neque mandavit neque voluit quod
archiepiscopus Cantuariensis -interficeretur, et audita morte ejus pius inde doluit
quam lætatus est . . . Juravit etiam quod quamcumque pcenitentiam ei
cardi-nales injungerent vel satisfactionem plenarie exsequeretur. Dicebat enim
co-ram omnibus se intelligere quod causa esset mortis archiepiscopi, et quidquid
factum est propter eum factum est; non quod ipse mandaverit, sed quod amici
et familiares ejus, videntes turbationem vultus ejus et oculorum, cognoscentes
etiam dolorem cordis, et sæpe audientes querula verba ejus de archiepiscopo,
injuriam ejus, absque conscientia ipsius, ulcisci parabant, et ideo, cum omni
humilitate et devotione, ad omnia quæ legati juberent se expositum asserebat.
–-His expletis, ne quid ad boni consummationem ejus deesset, deduxe-
runt eum legati, ex propria regis voluntate, extra ostium ecclesiæ, ibique,
flexis genibus, non tarnen exutis vestibus neque verberibus appositis, absolutus
est, et in ecclesiam introductus.» Materials for the History of Thomas Becket,
Archbishop of Canterbury, edd. J. C. Robertson & J. B. Sheppard (Rerum
Britannicarum medii ævi Scriptores, 67), VII, London 1885, s. 514—5. 516.
Legatane til erkebiskop Willelmus av Sens (Materials, VII, s. 521): »Quia
vero quod factum fuerat ex sua occasione factum esse timebat, de satisfactione
præstanda tale præstitit juramentum: Primo quidem juravit quod a domino
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
