- Project Runeberg -  Længselens baat /
195

(1921) [MARC] Author: Ole Edvart Rølvaag
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

"HAN JOHAN" 195

øyen begyndte at fare efter mig! — Ikke til denne
dag kan jeg forstaa hvad han saa paa mig. — Han

blev rent stengælen, ser du.–––Jeg kunde ikke røre

paa mig for ham. — Gik jeg ut en kveld, passet han
paa mig og kom efter. — Og endda jeg slet ikke likte
ham paa den maaten, kunde jeg ikke faa mig til at
sige bent nei heller. — For jeg syntes saa synd i ham,

ser du. — Og han var rigtig en bra gut ogsaa.–––-

Desuten visste jeg jo selv hvad det vilde sige at gaa

og holde av nogen slik.–––––-Aaja, Vorherre har

ikke skapt alle kar saa sterke, — nei, det har han ikke.
Men han har vel sin mening med det og.

–––-Det værste var at folk begyndte at snakke

om os to, som folk gjør. Ungdommen blev rent slem
med erting og slikt, — du vet hvordan det gaar! —
Men da blev han Johan anderledes; jeg forstod det.
Han vilde ikke se paa mig. — Og hændte det at jeg
fik fat paa øinene hans, saa laa der noget over dem.
— Du store Gud saa ondt som jeg hadde det de dage!

— — Men saa var det en sommerkveld, det var
endda en søndagskveld — jeg husker det saa godt —.

at mange av os unge var ute og gik!–––-Du store

verden, de sommerkveldene deroppe! Er det ikke
mest som jeg maa graate naar jeg kommer dem i hu!

–––––-Den andre gutten hadde fulgt efter mig

hele kvelden. Men paa en eller anden maate kom jeg

mig nu fra ham.–––––-Og saa kom han Johan og

jeg sammen. Hvordan det gik til, vet jeg ikke, men
det blev nu saa. — — — Ja, i førstningen var han
Johan svært stille og faamælt. Og du kan vel skjønne
det ikke var let for mig at sige noget heller!

— — Det bar da opover lien med os. Deroppe
fra er der saa fin utsigt utover holmer og skjær og
havet. Saa satte vi os da deroppe i lien. Han Johan
la sig attover i lyngen, med hændene under hodet.
Jeg sat ved siden, og visste ikke hvad jeg skulde

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 15:01:24 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/lb1921/0195.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free