Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
VII
AV ESTRID CLEVES DAGBOK
Kan noen få dagers koncentrasjon og ensomhet,
vekk fra mennesker, gjøre så stor forandring? Det
er som jeg skulde vært borte i år, ikke dager.
Det er som jeg ser på verden med nye øine, for
første gang. Inntrykkene springer rett på mig, med
voldsom intensitet, av mennesker, av situasjoner.
Slik har det enda aldri vært for mig.
Det eneste som hjelper, er å skrive sig fri fra dem.
Er det den gamle drømmen om å skrive bøker
som slår ut på denne måten? Jeg vet ikke. Jeg bare
vet at jeg må.
Det er som hver minste ting har fått en skjult
mening som jeg må ha tak i, derfor er jeg glad for
dagboken, det føles som jeg trenger den mer enn
noengang før i alle de årene jeg har hatt den. Nu
trenger jeg den for efterpå å kunne vende tilbake
til det jeg ser og oplever, kanskje er det nettop
linjen, sammenhengen i dagenes begivenheter, som
vil gi mig den klarheten jeg søker?
Som jeg nu må ha. For nu er mørket der igjen.
Jeg nekter ikke for at jeg klamrer mig til
inntrykkene, bokstavelig talt for å redde livet. Det er
som jeg klatrer opover stupbratte skrenter, og rett
under mig har brådypet åpnet sig, op mot mig stiger
bruset fra et hav, lidelsens hav, min egen og — andres!
Jeg har en mistanke om at det som holder på
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
