Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
82
halvkvalt. Selv i dagboken hadde hun ikke våget å la
den skrike ut! Å, ingen som ikke selv har gått
igjennem det, kunde sette sig inn i hvad det vil si at to
som har levd livet sammen, slites fra hverandre!
Millioner usynlige nervetråder hugget av, en levende
strøm av kjærlighet og ømhet brutalt stanset!
Estrid blev stående foran verandadøren og så ut
i natten.
Den som betydde alt for en — ja nu først visste hun
det! — den som betydde mer enn noen av ens barn
noen gang kunde komme til å bety for en, han
forsvinner en dag for ens blikk, han går ut av ens liv,
og hun kunde ikke holde ham tilbake! Nu da Eskild
ikke lenger var der, torde hun enda mindre åpne
op for sorgen, da den efter den første døde,
følelsesløse perioden igjen begynte å slite i henne, tifold
verre efter Eskilds bortgang.
Nu som før var nettene verst. Men nu var ikke
Eskild der, som dengang efter Lillens død når hun
ikke orket ensomheten lenger, men sakte rakte
hånden ut bare for å røre ved sengen hans — og så
ofte fant ham våken.
Dennegang fant hun sig bitterlig alene, alene i
hele verden. Øivind var så ung enda, han måtte
ikke ta skade, han kunde ikke bære byrden med
henne.
Estrid så eftertenksomt frem for sig.
Det som holdt henne oppe var kanskje arbeidet
på Eskilds store halvfullendte verk, som Eskilds elev
dosent Møinichen nu påtok sig utgivelsen av sammen
med henne. Hun hadde jo vært Eskilds sekretær
gjennem alle år, hadde reist med ham under alle
hans arkeologiske studier i Egypten, Hellas, Italia og
ved British Museum, og han diskuterte stadig med
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
