Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
94
var at Karen kom sig hjem til Vigum samme natt,
blodig og forslått. Dagen efter fødte hun, til alles
bestyrtelse, Vesle-Håkon, seks uker for tidlig, en
ynkelig liten vanskapt gutt som viste sig å være idiot.
Folk sa at gutten var skamslått i morsliv av far
sin, men folk sier så meget. De sa også at Karens
ånnen frier, Bengt Berget, hadde kommet i skade
for å stikke ned Håkon, i nødverge da han løp til
for å hjelpe Karen.
Karen svevde lenge mellem liv og død, og da
hun kom op igjen, var rettssaken over og Bengt
frifunnet for drapet på Håkon.
Aldri hadde hun sett et menneske så forandret
som Karen efter den historien, tenkte Estrid. All
villskapen var borte, øinene hadde et underlig skremt
uttrykk.
Da hun endelig var oven senge, tok hun fatt på
pleien av den lille svake gutten sin, med all sin
til-baketrengte ømhet. Hun truet sig til at han skulde
få hete Håkon som far sin, og hun sa fra til
foreldrene at hun ikke vilde høre et eneste vondt ord om
Stor-Håkon.
Bengt Berget fridde til henne året efter, men
Karen vilde ikke gifte sig med drapsmannen til den
hun elsket, for hun elsket ham nok enda, for det
gjennem Estrid, hun satt og så på Karen i
kvelds-skumringen.
Hadde hun, som Eva gjorde det med Kåre Storm,
sett uforløste krefter hos Stor-Håkon, som hun ikke
maktet å utfri? Så hun i ham noe som andre ikke
kunde få øie på?
I alle disse vintrene hadde hun stelt huset for
Esten og Ingebjørg og sett Håkon vokse op til en
stor gutt på atten år med vanskapte, hjelpeløse
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
