Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
98
hun selv begynte å skimte, det svake lyset som var
begynt å demre for henne . . .
Men Bjørg var stum og lukket.
Så vendte hun sig heftig til Estrid.
«Hvad nytter det hele til? Hvorfor snakker vi
sammen? Å, hvorfor er vi til!»
Så tok hun sig i det, strøk sig over pannen.
«Jeg er så trett! I natt tror jeg, jeg får sove.
Godnatt, Estrid. Bry dig ikke om mig. Jeg er vant
til å baske mig frem i mørke ... Og si ingen ting
til mor, er du snild!»
For å samle tankene gikk Estrid en tur nordover
veien før hun vendte hjem til Stupet. Det var
tindrende måneskinn, og hun gikk en god stund i den
rene, friske luften.
Da hun igjen passerte Vigum på veien hjem og
stod en liten stund i skyggen av det gamle
lønnetreet ved innkjørselen og så på månelyset over
fjellene der vest, kom Stein stille ut fra huset, skrådde
over mot gammelbygningen og gikk forsiktig op
trappen til Rakel og Svanhild.
Det var blitt sent for Estrid, klokken var næsten
halv elleve og hele huset sov, her la de sig klokken ni.
Hadde han glemt noen ting der oppe?
Eller var det engelsktime, allikevel, så sent?
Eller -?
Urolig og forstemt gikk Estrid hjemover til Stupet.
Hvad foregikk egentlig her i disse tause, sovende
husene under det hvite månelyset?
Hun visste det ikke. Og det angikk henne ikke!
Uten forsåvidt hun ønsket å forstå tingene,
virkeligheten som den var . . .
Det var noe i alt dette som skremte henne.
Som fikk henne til å tvile på riktigheten av disse
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
