- Project Runeberg -  Livets Tre. Roman /
124

(1938) [MARC] [MARC] Author: Lilly Heber
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

124

den innstillingen, en stolthet som ikke måtte krenkes,
ikke for noen pris. Vi er fødte mestre, når det
gjelder å besmykke våre egne motiver! Og det verste
er det at vi lange tider av gangen kan være i en slags
god tro, så bergtatt er vi av våre egne selvbedrag!»

Estrid nikket, dette var ting som just begynte
å gå op for henne.

«Når jeg var borte fra Eva i lengre tid av gangen,»
fortsatte Clas, «på reise ute i Europa, først med
foreldrene, senere alene, da nyttet jeg tiden til å
utbygge en hel livsanskuelse, et helt forsvarssystem,
om De vil . . . Det intense indre livet jeg levde, all
denne absolutte ensomheten hadde kanskje modnet
mig tidlig, gjort mig klar og bevisst, langt ut over
mine år. Jeg reflekterte en god del over hele min
livssituasjon og kom til den konklusjon at det jeg
hadde å gjøre, var å akseptere min ensomhet. Jeg
laget mig en festning av den hvor jeg forskanset
mig, eftersom tilværelsen i den ytre verden blev
mer og mer pinefull for mig. Desto rikere levde
jeg i min indre verden. Jeg aksepterte virkelig til
slutt min skjebne med en slags indre ro, efter hvert
som jeg begynte å avskalle gutteårenes blinde,
fanatiske smerte, og med stigende forståelse tok fatt på
å rette misvisning efter misvisning i min egen måte
å reagere på. Jeg stod på spranget til å overvinne
min egen individuelle vanskjebne, da jeg pånytt møtte
Eva, det er nu vel et år siden.»

Clas Bryn stanset, minnene tok ham. Da han
igjen talte, var stemmen full av tilbaketrengt
ømhet.

«Hun hadde i mellemtiden utfoldet sig på en
slik måte at hele min gamle undertrykte lidenskap
slo ut i lys lue. Det var kommet noe modent, en

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 15:37:00 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/livetstre/0124.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free