Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
174
Estrid holdt inne et øieblikk, og sa så sterkt:
«Men saken er den; vi kan ikke være mor eller far
til opvoksende barn, uten samtidig å opdra oss selv!
Og det er det vi ikke — vil!»
Margrete svarte ikke. Hun satt og lekte med
frynsene på kastet sitt, ansiktet hennes hadde det
lukkede uttrykket som Estrid syntes var så vanskelig
å tyde.
Endelig så hun op:
«Har du greid å leve slik med barna dine, du da?»
«Det har iallfall vært det jeg har prøvd å gjøre.
Eskild og jeg snakket meget om disse tingene helt
fra barna blev født. Det ligger da i luften nu, og
har gjort det lenge, og vi prøvde oss frem, skritt for
skritt, og var forundret over hvor sterkt og positivt
barna reagerte på den fri opdragelsen de fikk.»
«Det høres så rart ut at jeg skjønner egentlig
ikke et ord av det hele . . .»
Estrid satt og så på Margretes ansikt, og prøvde
å føie sig inn i henne, og tenke hennes tanker for
bedre å forstå henne.
Plutselig hadde hun et øieblikks intens
bevissthet om fysisk å være noe i likhet med fortidens
fabeldyr, de kolossale, med korte forben og lange
halser som hun så i et forhistorisk landskap i
utlandet en gang — noe utrolig sløvt, bundet,
vanskelig bevegelig.
Samtidig åpnet det sig et trøstesløst perspektiv —
vår tids foreldre, døve, blinde, mesteparten av dem,
forstokket, sløve, sløve! En krise med et av barna
får dem til å gløtte på det ene øiet, så snur de sig
om på den andre siden — og sover videre!
Måtte en bli desperat, som hun selv var blitt
det, for å gjøre helt om ?
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
