Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
200
Jeg husker det nu, kort før jeg reiste hit op,
traff jeg en radikal ung læge som ivrig deltok i de
forsøkene som drives her og der for å forberede
arbejderungdom til det de kailer «socialistisk
konfirmasjon», hans opgave var ved forelesninger å
orientere «konfirmantene» i seksualhygiene.
Efter en tid kom den ene efter den andre av
guttene til ham med sine problemer og vanskeligheter.
«De tror ikke hvor fint disse ungdommene tenker
i spørsmål som har med kjærlighet å gjøre, de bærer
på sin drøm om hvordan de vilde prøve å realisere
den,» sa han til mig.
Ja, vi kan ha tillit til livet.
Det regulerer sig selv, myndig, suverent, så sant
det får være i fred for vår <<moral»-innbIanding, som
i de fleste tilfelle ikke har noe med moral å gjøre,
fordi den så ofte er basert på frykt, på
vrangforestillinger, på vanetenkning, på — egeninteresse.
Jeg ser det nu: Livet har reisning nok — i sig
selv. I et ungt, ufordervet sinn.
Jeg reiser bort noen dager, op på Clas Bryns
hytte, vi drar avsted alt i morgen, Bjørg, Stein og jeg,
og er invitert til å bli der påsken over. Bjørg skal
få modellere Clas, det blev avgjort før han drog
til fjells igjen, og den som er glad, det er Bjørg.
Det skal egentlig bli deilig å få en liten forandring.
Den eneste jeg synes det er vondt å reise fra,
er Margrete.
Nu har hun sin krise å gjennemgå — hvis hun
da lar det komme til en virkelig krise! Hvis hun
ikke bare lukker øinene, forskanser sig i sitt — og
lar det skure, slik de aller fleste foreldre gjør det idag.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
