Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
235
var da hun syntes hun var kastet ned i Svarte-juvet
som barnejenta skremte henne med hver gang hun
var slem.
Hvor unger kan ha det vondt!
Hvor vondt hun hadde det i all den tiden efterpå,
da hun slapp inn til mor, som lå der kvit som et
laken med en liten bylt i armen som de sa var bror
hennes.
Hun vilde ikke se på ham en gang, hvad hadde
han å gjøre hos mor? Men det hjalp ikke, nå var
det bare vesle Stein.
Slik hadde det vært så lenge hun kunde minnes
— bare Stein! Derfor kom hun sig aldri til å ta om
mor og klemme henne, slik hun hadde lyst til, mor
så ikke lenger til den kanten hun gikk, nå var det
Stein — og så Eisbet da, støtt og stadig. Men Stein
var nå hjertegutten.
Bjørg måtte smile der hun lå, da hun tenkte på
at det først var efter hjemkomsten fra Paris at hun
tok til vettet og blev virkelig venner med Stein . . .
Så blev hun eftertenksom igjen.
Rart at slik en avgrunn kunde følge en op
gjennem årene . . .
Og aller rarest at den fulgte henne til Paris også,
at det Svarte-juvet skulde åpne sig hver gang . . .
hver gang hun levde som hetest!
Bjørg undertrykte en hikst.
Det var naturligvis det at hun alitid, selv da,
følte sig så hjelpeløst . . . alene! Just da.
Hadde . . . hadde Clas Bryn rett . . . likevel, var
det så at hun hadde delt ... en hel del med dem
. . . idéer og alt slik . . . men bare ikke . . . hjertet
sitt! Var det slik å forstå?
Bjørg fikk en underlig svimmel følelse. Det var
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
