Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
241
blev stående og se på en tindrende stjerne på
sydhimmelen, den lyste mot ham lik en fakkel i
nattmørket — som en hilsen.
Selvfølgelig var det mulig.
Noen måtte bare gå foran, gjøre det, leve det!
Så vilde de andre komme efter. Ganske enkelt
fordi det var det eneste som førte frem!
Det flammet til i øinene hans med ett.
Menneskene vilde komme til å gjøre større ting
enn dette — barn av jordkloden og stjernene, borgere
av hele universet, med muligheter i sig som enda
ingen har loddet til bunns, for det var ingen bunn!
Clas drev over mot skrivebordet og blev stående
og se på arket foran sig der på trekkpapiret under
det stille, gylne lyset fra skjermlampen.
Ja, ja, ja, hvert ord kunde stå slik det var skrevet,
slik diktet vellet op i dagen, som en blå søile . . .
slik føltes det, da det blev til, slik følte han det enda!
Diktet kunde gå ut i verden, akkurat slik det
var . . .
Vilde det bli tatt imot?
Hvad visste han!
Før eller senere vilde det kanskje slå rot i et
og annet menneskesinn, det var ikke hans sak, han
hadde gjort sitt nu.
Det vesentlige var det som holdt på å skje inne
i hans eget sinn disse ukene, dette at han begynte
å føie sig som et nyfødt vesen som nu først skulde
begynne å leve. Han kunde knapt se hånden for sig,
det begynte bare å gå op for ham at en skal leve
forutsetningsløs, naken, ubeskyttet, med «livet»
mellem hendene hver stund, at det menneske som
forskanser sig til selvforsvar av noen art, dermed
også hjelpeløst låser sig fast . . . slik han selv hadde
10 — Tore Hav: Livet« tre.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
