Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
252
i å ha levende planter om sig og følge dem skritt
for skritt fra knopp til blomst.
Lenge stod Estrid helt fortapt og så på dem.
Sviblene var begynt å springe ut og fylte stuen
med sin duft, azaleaen hadde også foldet sig ut, men
under blomstene ventet masser av knopper på sin
tur, deilige halvutsprungne, og bitte små bleke, som
nettop hadde sprengt de brune knoppskjellene. Efter
all den hvite sneen på fjellet, kunde Estrid ikke se
sig mett på farveprakten, på denne overdådige fylden
av liv. Det var som hun stod og drakk nye krefter
av den! Og så inn i livets eget verksted.
Estrid blev stående og se frem for sig,
eftertenk-som, undrende.
Var det slik det hang sammen?
Var det virkelig slik?
Det tendtes et lys dypt inne i de grå øinene, og
en rødme steg henne op i kinnene.
Torde hun virkelig tro at slik vilde det komme?
Torde hun tro at det som hadde begynt å skje
med henne selv, det kunde skje med andre også?
Hersket det en naturlov hvor det gjaldt
menneskesinnene, slik som det gjør med blomstene?
Bare at vi måtte se på den prosessen på ganske
anderledes langt sikt?
At en slik prosess var mulig, det visste hun av
egen erfaring. Som en ørliten, sammenpresset og
inneklemt knopp efter hvert slår ut i en fri og
praktfull blomst, slik kan forkrøblede menneskesinn efter
hvert folde sig ut i frihet og skjønnhet. Måtte det
komme, like så sikkert som vår følger vinter?
Estrid sank ned i stolen foran peisen, fylt av
de nye mulighetene som med ett åpnet sig for
henne.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
