Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
hans tonefald, snarere som en afbrydelse, han
kjedede sig ved.
«Jeg tror, jeg besvimer.»
Det var nu Elsa, der tog hendes arm, ikke
Othar. «Kom vi gaar denne vei tilbage,» sagde
hun og førte dem nedad en liden trappe.
Maren Ragna har en kjedelig evne til at
ødelægge alt det, der kan være lidt hyggeligt —
tænkte Othar — naturligvis paafund hele
besvimelsen — hvorfor skulde hun ogsaa trave
alene gjennem den gangen — han gjorde en
grimace, som et dulgt smil — godt var det jo,
hun ikke netop havde følge med os forresten.
De fulgte begge Maren Ragna hort til den
lille restauration lige ved, hvor hun blev anbragt
paa en sofa i det lille bagværelse. Othar gjorde
mine til at sætte sig hos hende.
«Du kan godt gaa,» sagde hun med lukkede
øine.
«Ja, du har vist bedst af at være alene —
jeg sidder jo her lige ud paa verandaen» — og
han forsvandt.
Der laa hun.
Det var noget, der var forbi — noget, der
var knust.
Hun laa aldeles apathisk nogle øieblikke —
tænkte ikke klart — Gud i himmelen, hvad var
det, hun havde hørt?
Pludselig brusede det gjennem hende: Fy
— fy, at han er saa ussel — jeg havde aldrig,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>