Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
49
Even hadde aldrig følt saa sterk Medlidenhet
med noget Menneske som med denne støpte
Skikkelse. Aa, hvor han vilde været snill og god
mot hende. Hendes smaa Bryster, den runde
Skulder og Kind formet sig ind i hans Haand,
naar han trykket den mot Malmen. Kunde
ogsaa godt hænde, at om hun levet, vilde hun fulgt
ham paa den lange Vandring til Verdens Ende.
Men som han laa og ikke fik Blund paa Øinene,
kom han til at huske paa den Natten, da han i
Søvne trillet ner av Bænken, og saa snøgt Faren
holdt ham i Armene — og spurte tæt ind til ham,
om han slog sig? Og Stemmen var saa rar og
angst — som for et litet Barn. Han, som alt
var en ni—ti Aar.
Den Morgen stod Kaffen færdig, og Even sat
ved Bordskiven og ventet, da Mølleren, som altid,
braavaaknet. Han saa hastig bort paa Klokken,
den var ikke fuldt fire.
Kanske jeg kan skjænke op jeg da, Far, sa Even.
Nei, nu var du nok grom, sa Faren, og det
lange, gode Smil, han da smilte, glemte Even
aldrig.
Rigtig i Otta en Sommersøndags Morgen, Sol
og blankt Vær, laa Mølleren og hans Kone og
pratet om han Even, som netop smatt ut av
Huset med Tegnesaker og Nisteskræppe.
Han hadde sovet paa Gulvet inde hos
Forældrene for at bli tidlig vækket.
4 — Chr. Skredsvig: Møllerens Son.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>