Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
257
sten, og efter sin store, Søn som Victorine hadde
skaffet dem.
Indenfor Porten sa Even, at de var tapt de
Dagene, han ikke saa hende. —
Hun stod stille og lyttet efter hans Stemme,
hendes Ansigt skimret skumringsblekt mot det
sorte Slør, som et let Vindpust løste fra hendes
Skuldrer. Gasløgtens urolige Flamme la et svakt,
blondt Lysstreif om hendes Hake og Kind.
Dette er for deiligt! og dette klarer jeg aldrig!
hvisket Even.
Hun vendte sig forbauset op mot ham: Men
hvad sa du nu? Du tror nok, du endnu er i Norge?
Han lo. Aa! jeg syntes, Billedet av dig nu er
saa storartet, og det smerter mig, at jeg aldrig
orker male det. For min Begavelse er ikke større
end — ja, end saa’n en liten Forstadscirkus!
Hendes Kind, hendes bløte Haands varsomme
— frygtsomme Kjærtegn i den brune
muldduf-tende Vaarnat var Stilhet og Glemsel.
Men reiser du igjen, Even — vi har ikke godt
av det —, for vi skulde jo altid være sammen.
Men før til Høsten, naar de kommer, kan vi vel ikke.
Men for at faa et Smil fra ham sa hun ut
gjennem Jernsprinklerne: Du? jeg har altid tat
din Begavelse for — en Hippodrome!
Durands slog Hænderne sammen, da Even
næste Morgen stod i Kjøkkenet, han var kommet
med første Baat.
17 — Chr. Skredsvig; Møllerens Son.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>