Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - På Ishavet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
40
teinen friste. De la sig ned på ryggen med høire siden inn til
hverandre, med benene hver sin vei, høire arm huket godt fast i den
annens ditto, så op med høire ben, hugger fatt i den annen, og som
et nøste triller kapteinen bort efter dekket. Mannskapet skoggerlo.
Men kapteinen vil friste igjen, og nu vil han ha bedre tid på sig.
Endelig var han klar, benene op. Men nu var han blitt merkelig
tung. Nansen brøt på, men den annen vilde ikke over. Nansen
brøt verre, bente kneet hans helt ned mot hodet; men rundt fikk
han ham ikke. Mannskapet lo vilt. Men nu begynte kapteinen å
skrike og be for sig at Nansen måtte slippe. — Kapteinen hadde
stukket venstre foten inn i en ringbolt i dekket og hadde tenkt å
få lurt sin motpart på den måten. Men han greide det ikke, Nansens
uhyrlige krefter holdt på å splitte ham op, til stor jubel for alle de
andre overvunne naturligvis.
Den lærde fyren med alle de rare greiene sine, glass og instru*
menter, og hover som hang langs skibssiden og kom op med alskens
svineri i, som han satt og rotet med i dagevis under mikroskopet,
han var samtidig den beste selskytter og båtfører, den uvørneste
ishavsgast.
Gastene likte ham godt. Han satt i folkelugaren hos dem til
langt på natt og pratet med dem. Dette toktet i 1882 stod alltid
siden i disse ishavsgasters minne med en egen glans. Det var den*
gang de var med på «Nansen*turen».
Sist i juni frøs de fast og drev med isen inn mot Grønland,
og siden sørover langs Grønland til de den 17de juli slapp løs og
drog hjem. Hele den tiden betydde stort tap for rederiet, men for
Nansen en herlig tid. Nu fikk han mette sin lyst på isbjørn. I sin
dagbok, og siden i «Norsk Idrætsblad» 1883 og i «Blant Sel og
Bjørn» (1924) har han gitt livfulle skildringer av disse bjørnejakter.
Der ropes fra tønnen: Bjørn i lei Om morgenen i køien
roper en i øret på ham: «Nå får dere tørne ut, for nå har vi bjørn
ut med skuteveggen.»
En kveld han sitter i tønnen og maler den grønlandske jøkel
kyst, roper vakten: «Nei, se på bjønn dal» Der stod den under
baugen. Så bar det bardunen ned så det sved i nevene, inn efter
børsen. Men bjørnen var vekk. Han fikk fantord av kapteinen: «Deilig
gutt å ha i tønna, som ikke ser bjønn enda den sitter under baugen I»
Men fire dager efter tok han sin monn igjen. Det var den siste bjørnejakt.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
