- Project Runeberg -  Fridtjof Nansens saga (1940) /
50

(1940) [MARC] [MARC] Author: Jon Sørensen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I Bergen 1882–87

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

FRIDTJOF NANSENS SAGA
50
stod det to teledøler i forværelset, og vilde overrekke en hilsnings*
adresse fra 200 nordmenn i Dakota i anledning av Nansens gjerning
i 1905. To staute gamle karer, som ikke hadde vært hjemme på
40 år. Da det høitidelige var over, spurte Nansen den ord*
førende hvor han var fra, og så nevner han sin hjembygd og hjem*
gård. Og så kunde Nansen fortelle dem om Knut og Ola og Marit,
men nu var de alle borte. De gamle teledøler blev så betatt av å
få dette første møte med sin hjembygd, her hos Nansen i London,
så tårene rant. Og Nansen med var helt beveget.
En høstdag i 1887 drog Nansen til Voss for å gå på jakt efter
rein, i følge med fjellbonden Ola Lid, «en av de kjekkeste karer jeg
har vært sammen med,» sier Nansen om ham. Nansen vilde gjerne
hatt ham med på Grønlands*ferden, men Ola hadde dessverre både
kone og barn. Det var en sterk og seig fjellkar, denne Ola Lid,
«den eneste bonde som har gått mig kvitt,» sier Nansen. Og det
var just på denne turen i Vosse*fjella. En fæl slitetur, i et vilt terreng?
i skodde og silregn. Over Gråsida og Slettefjedle. De kom rent
på villstrå i den tette skodden, til tross for den velkjente Ola. Så
tok Nansen ledelsen, skjønt han var ukjent her. Men det kom ham
til hjelp at han hadde god greie på fjellbygningen mellem Voss og
Hardanger, skuringsstripene fra istiden var godt kompass for ham.
De går og går, de stanser op foran en fonn. «Hører du fosse*
duren?» sier Ola. «Ja, jeg hører,» — «Det er Bordalen vi har under
oss. Vi er på gale siden av fjellet. Vi har gått i ring.» — Det vil
Nansen nødig tro. Da må vinden ha snudd sig, og hadde de gått i
ring, måtte de finne sine egne slag. Og Nansen legger i vei igjen.
Bonden stanser igjen, rister på hue. «Dette er galt,» sier Ola. Men
Nansen fortsetter sin kurs, efter snoen og skuringsstripene, langt,
lenger enn langt. Så hører han bak sig: «Her er det, akkurat her,
her ligger dalsøkket, akkurat som det skal.» Snoen og stripene
hadde vært gode å gå efter likevel.
— Dette med skuringsstripene er typisk Nansen, sier dr. Nils
Lid, sønn til Ola.
Nansen var sliten nu. Men så ser Ola reinslag i myra, og der*
med er trettheten som blåst vekk. Et smell, en bukk stuper. Et
smell til, en bukk er skaskutt. Nansen følger, springer fra Ola,
villrer sig vekk i skodden, til han bråstaner på kanten av et stup.
Tåken letter. Langt henne i en ur er det noget som kryper om*

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 18:06:19 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/nansen40/0060.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free